Kan arkitektur skape klimatilpasning?

Deichmannsgate i Oslo var over mange år i forfall og fremstod som en gate som var vanskelig å holde ved like. Gaten ble brukt som både parkeringsplass og gjennomfartsåre for de rundt 1000 barna som er elever på Møllergata skole. I 2013 gikk Bymiljøetaten i gang med å planlegge opprustning av gaten, og samme år vedtok Oslo kommunes bystyre nye krav til overvannshåndtering. Det resulterte i at også Vann- og avløpsetaten kom med i dialogen.

Fra 2013 ble det bestemt at overvann skal håndteres på egen tomt og i åpne løsninger. Et omfattende nettverk av elver er allerede lagt i rør under byen, og ved kraftig regnvær renner nedbøren til disse vannveiene. Det gir kommunen store utfordringer. Et overbelastet avløpsnett fører til flere oversvømmelser, for det regner nå mer og kraftigere enn før. Et tverrfaglig samarbeid om overvannshåndtering gjorde at gateopprustningsprosjektet fikk et nytt utgangspunkt. Kommunen ønsket nemlig å bruke Deichmannsgate som pilotprosjekt for lokal overvannshåndtering.

Landskapsarkitektene som fikk i oppgave å prosjektere Deichmannsgate løste utfordringen med å opprette fordrøyningsmagasiner, fjerne parkeringsplassene, utforme synlige vannveier og legge nytt dekke. 16 bed ble utformet gjennom gaten, der ni bed har en helt spesiell funksjon. Regnbedene har nedsenk på 25 cm og går helt ned i bakken. Her kan det stå vann om det regner kraftig. Bedene er dimensjonert for å kunne håndtere 50 mm nedbør i løpet av et døgn, hvilket utgjør en fordrøyningskapasitet på 60.000 liter.

Den slitne gaten fikk også et nytt og helhetlig bygulv bestående av små og store gatestein slik at vannet kan trenge gjennom grunnen. Over tid har Oslos gater gått fra infiltrerende flater (som brostein) til tettere flater som betong og astfalt. De tette flatene gjør at grunnen tilføres mindre vann og grunnvannsnivået synker. Dette beveger massene i bakken og kan påvirke bygårder i form av setningsskader. Flere steder i byen er husene lagt på treflåter, og dersom grunnvannet synker under treflåtene vil disse råtne. For å bremse denne prosessen er det viktig å opprettholde grunnvannstanden.

Regnbedene i Deichmannsgate er et resultat av en tverrfaglig problemløsning. Bedene er dimensjonert for å fange opp og infiltrere daglig regn og til å forsinke og fordrøye de store regnmassene som er beregnet til å inntreffe ca. hvert 20. år. Hver av de ni bedene inneholder natursand, pukk og en jordblanding som er bra for plantene. Landskapsarkitektene eksperimenterte med fire ulike blandinger av kompost, torv og natursand for å kunne gjøre målinger ved store nedbørsmengder og dermed trekke forskning ut av de ulike fremgangsmåtene.

I Oslo kommune er det Vann- og avløpsetaten som har ansvar for å koordinere overvannsarbeidet i kommunen, og passe på at helhetsperspektivet ivaretas når det planlegges nye overvannsløsninger. Prosjektet i Deichmannsgate har åpnet opp for et tett og godt samarbeid mellom kommunens etater og landskapsarkitektenes tekniske, så vel som sosiale og estetiske, fokus. Prosjekteringsteamet gikk også i dialog med politi og brannvesenet og samarbeidet om å skape en sikker og oversiktlig gate med god fremkommelighet.

Deichmannsgate har på få år blitt transformert fra en sliten gate til et nytt byrom der vann og beplantning blir brukt som estetiske elementer. Blomsterbedene er utført i cortenstål og inneholder en sammensetning av 25 forskjellige plantetyper som tåler å stå i vann over korte perioder og i tørr jord når det ikke regner. Ved regnvær ledes vannet fra hustakene i synlige taknedløp før det renner gjennom robuste vannskulpturer langs bakken og videre til store fordrøyningsmagasiner.

Alle bedene varierer i høyde og vegetasjon. Mellom plantene er det lagt steinheller som fungerer som små stier mellom det grønne. Bedene skal innby til lek, og det har hele veien vært et viktig estetisk grep å få vannet synlig. Samtidig som regnbedene har en viktig teknisk funksjon, får de grønne bedene gaten til å fremstå som et frodig og innbydende område der små og store synes det er trivelig å oppholde seg. Langs bygårdene er det satt nye benker og bygulvet er lagt med gjenbrukt storgatestein fra andre prosjekter. Langs fasadene er det strammet opp med smågatestein.

For de som bor og ferdes i området, har Deichmannsgate nå blitt en trygg og trivelig plass med variert vegetasjon. Ved å fjerne parkeringsplasser er det igjen mulig å sykle fritt i gata, og byen har fått et nytt flerbruksrom med fine sitteområder med solbenker som er flittig brukt av beboerne. Overgangen fra bilvei til gå- og sykkelvei er også med på å gjøre det trafikksikkert utenfor Møllergata barneskole.

Av sikkerhetsmessige grunner er det ryddet opp i siktlinjene gjennom gata. Trærne er beskåret og bidrar til at inntrykket blir luftigere, lysere og mer oversiktlig. Samspillet mellom estetikk og teknikk gjør at beboerne ikke bare har fått en hyggelig og vakker gate, den er også et verdifullt bidrag til byens økologi. Grøntområder gir muligheter for ro og rekreasjon i et urbant miljø med mye støy, samtidig som det stimulerer til fysisk aktivitet. Forskning knytter tilgangen til grøntområder til stressreduksjon og en forbedret psykisk helse.

Det tverrfaglige teamet valgte å bruke fire forskjellige oppbygninger i regnbedene og to filtermedie-blandinger for å lære mer om hva som er beste praksis. I tillegg er det plantet ut ulike stauder som tidligere ikke er benyttet i regnbed, for å lære mer om vegetasjonsbruk. Beplantningsmønsteret er robust slik at en art kan ta over for en annen art om den ikke trives. Til sammen er det brukt 26 ulike arter i Deichmannsgate.

I hvert regnbed logges det automatisk vannstand og kapasitet ved ulike regnhendelser. Disse dataene er viktige for å lære mer om bedenes funksjonalitet. Løsningene for overvannshåndtering i Deichmannsgate er et samarbeidsprosjekt mellom flere etater som alle jobber for at vann- og flomveiene i byen skal bli bedre og smartere. Regnbedene er nedsenket i gatestrekket og lagrer vannet på overflaten før det infiltreres til grunnen. Fordrøyning og reduksjon av avrenning hindrer skadelig oversvømmelse på eksiterende bebyggelse.

Prosjektet i Deichmannsgate er et godt eksempel på hvordan landskapsarkitekter i samarbeid med en nytenkende byggherre og øvrige rådgivere, har fått til en toneangivende og innovativ gateopprustning. Det preventive pilotprosjektet står nå sentralt i forskningen som skal finne ut av hvordan vi best skal utforme byene våre i lys av klimautfordringene.

Driftsmessig er bedene relativt vedlikeholdsfrie og har ikke behov for kunstig vanning sliksom vanligvis er tilfellet i sentrum. Historisk sett har gatedekket i Oslo gått fra infiltrerende flater (som brostein) til tette flater av materialer som betong og asfalt. Tette flater gjør at grunnen tilføres mindre vann og da synker grunnvannsnivået. Dette beveger massene i bakken og kan ødelegge bygninger i form av setningsskader. De langsiktige økonomiske gevinstene er derfor store.