Kan arkitektur skape en mer meningsfylt alderdom?

I dag er 80 % av beboere på sykehjem rammet av kognitiv svikt. For sine 26.500 innbyggere har Lier kommune som mål at alle skal gis rom for gode liv og at kommunen skal bygge opp under grønn verdiskapning og utvikling. Tidligere fantes tre sykehjem i kommunen, men i 2008 ble det bestemt at det skulle opprettes et nytt ressurssenter spesielt tilrettelagt mennesker som var rammet av demens.

Kommunen ønsket et bygg som ville ta de eldre på alvor og med tilstrekkelig helsefaglig kompetanse. Fra 2012 ble kommunens helse-, sosial- og eldreomsorg slått sammen til ett helhetlig helsetilbud. Samtidig førte et økende antall pensjonister til behov for en kommunehelsetjeneste med tilpassede tjenester.

Et moderne ressurssenter for eldre er et bemanningsintensivt bygg med komplisert logistikk. Bygget skulle tilrettelegges for både selvgående og sterkt pleietrengende beboere i tillegg til 60 ansatte. Det nye senteret skulle tilpasses mange ulike brukerhensyn og romme langtidsplasser, rehabiliteringsavdeling, dagsenter, og boliger med eget bad. Fra kommunens side var det også et uttalt ønske om store og skjermede fellesarealer der pasientene kunne være sammen med familiene sine. Organiseringen og tilretteleggingen av det nye bygget ville være utslagsgivende for beboernes opplevelser og den totale økonomien.

Boligene, fellesområdene, administrasjonsbasen, vaskeriet og kjøkkenet representerer ressurssenterets hovedfunksjoner. For fellesarealene ble dagstue, hår- og fotpleie, kantine, bibliotek, møterom og aktivitetsrom prioritert. Administrasjonsbasen ville trenge møterom, legekontor, rom for fysioterapi og arkiv. Kjøkkenet skulle dimensjoneres for produksjon av 500 porsjoner, og dagsenteret for ca. 30 hjemmeboende personer med demens. Videre skulle bygningen dimensjoneres med 48 plasser for beboere, hvorav 24 boliger med heldøgnsbemanning, organisert i seks bogrupper med åtte plasser i hver gruppe.

Ressurssenterets primærfunksjon - boforholdene for brukerne - ble førende for hele prosessen. I forkant av prosjektet ble det gjennomført en omfattende brukermedvirkningsprosess, der løsninger ble diskutert blant ulike brukergrupper. Man gikk bort fra ordet sykehjem. Fosshagen skulle ikke være en oppbevaringsplass for syke, det skulle oppleves som et hyggelig hjem. Med dette som utgangspunkt, ville arkitektene gjøre noe nytt som brøt med det tradisjonelle institusjonspreget.

Senteret skal ha beboere med komplekse lidelser og til tider store funksjonshemminger. God tilgjengelighet med rullestol og gåstol både innendørs og utendørs var viktig, slik at også sterkt bevegelseshemmede brukere skulle klare seg på egenhånd og med minst mulig hjelp fra andre. Videre var det viktig å sikre at beboerne og besøkende lett kunne orientere seg om hvor de ulike funksjonene er lokalisert, og unngå oppstykkede korridorer som skifter retning, eller inneholder for mange dører.

Fosshagen er utformet som en landsby med intime rom både ute og inne, slik at beboerne opplever god tilgjengelighet og nærhet til de ansatte. Fleksibel organisering, logisk funksjonalitet, god romlig utforming og et allsidig utomhusanlegg gjør Fosshagen til et godt sted å være. En del eldre mennesker opplever blending som et stort problem. Derfor måtte motlys i trapper, korridorer og reflekterende overflater unngås. Arkitektene jobbet iherdig for å få inn mye dagslys, og samtidig ivareta syns- og hørselshemmede beboere. God kunstig belysning og materialer som minimerer bakgrunnsstøy gir rommene en rolig atmosfære.

Utearealene er skjermet for sol og nedbør, og sansehagen har godt tilrettelagte gangveier og turstier med mulighet for fellesaktiviteter og trim. Her er det lett å komme seg rundt om man har nedsatt funksjonsnivå. For å gjøre hjemmet til et velfungerende anlegg var det viktig at bofunksjonene ble organisert i små og oversiktlige miljøer med korte ganglinjer. Sambruksarealer gjør at Fosshagen er blitt et levende og åpent hus for innbyggerne i kommunen. Kafeen er et naturlig møtested, og skoler og barnehager i området benytter seg av lokalene til seminarer og bursdagsfeiringer. At det er aktivitet i huset synes å virke positivt både på barna og beboerne.

Mellom 80.000 og 100.000 lever med demens i dag, og antallet vil øke med et økende antall eldre. Sykdommen gjør pasientene sårbare, og etter hvert som sykdommen utvikler seg trenger pasienten mye hjelp og støtte fra omgivelsene. I dag er den viktigste behandlingen for personer rammet av demens å få tilrettelagte trygge omgivelser innenfor gode psykososiale rammer. Gode, tilpassede fysiske omgivelser er med på å øke funksjonsnivå og livskvalitet for demente. På Fosshagen har f.eks sansehagen positiv effekt på beboernes funksjonsnivå og er med på å gi økt trivsel. Ytre stimuli - som en tur i sansehagen - kan virke beroligende.

God demensomsorg handler om å bygge tillit og skaffe seg god kunnskap om den som er i behandling. Gode møteplasser muliggjør miljøbehandling, og kan styrke mestringsfølelsen og livskvaliteten hos pasientene. De fleste beboerne tilbringer mye av tiden sin i boligen, men disponerer også andre tilgjengelige og tilpassede arealer som muliggjør enkle, dagligdagse aktiviteter og samvær med andre i nærmiljøet.

Samlokaliseringen av kommunens tilbud gjør at bygget kan brukes av flere, både som dagsenter, rehabilitering og hjem. Byggets utforming gjør at det er enkelt å skape forskjellige arenaer, slik at huset kan «spille på mange strenger» - eksempelvis som mikrokulturhus, der hovedtrappa er amfi for konserter. Som grønn kommune har Lier store ambisjoner når det gjelder miljø og energibruk, noe dette prosjektet viser. Fosshagen er det første lavenergiprosjektet sertifisert med BREEAM i Buskerud.

Senterets sentrale plassering ved et boligområde, med skole og barnehage i samme nabolag legger til rette for at ansatte og besøkende kan benytte det lokale kollektivtilbudet. Byggets ytterveggkonstruksjoner og trefasaden gir en gjenkjennelig identitet i tillegg til svært gode energiegenskaper. Fosshagen er bygget som et passivhus, noe som sikrer god luftkvalitet og varmegjenvinning. Huset forsynes med jordvarme fra 15 energibrønner og har et årlig totalt energiforbruk på kun 146 kWh/m².

I dag koster demens samfunnet ca. 28 milliarder kroner hvert år, og omfanget av demensrammede er anslått å øke til det dobbelte innen 2040. Den viktigste måten å møte denne utfordringen på er å satse på kunnskapsbasert forskning og et godt tilrettelagt apparat for demensbehandling. Et virkemiddel er personsentrert omsorg som i dag er en økende trend. Metoden tar utgangspunkt i grunnleggende psykologiske behov som trøst, tilhørighet, inkludering og identitet, og legger i stor grad til rette for at personer med demens skal kunne delta og gjøre bruk av ressursene sine. Spesielt innen behandling av uro og aggresjon ved demens vil en slik tilnærming kunne ha god effekt. Fosshagens utforming tilrettelegger for slike ikke-medikamentelle tiltak.

I de fleksible lokalene brukes blant annet inngangspartiet og hovedtrappa til trim og lek for barnehagebarn, og det forskes på om samvær med barn kan gi lavere risiko for depresjon hos eldre. Videre er det er dokumentert at sansestimuli i naturen kan frembringe positive minner og roe ned urolige pasienter. I praksis betyr dette at bygget og sansehagen legger til rette for at de ansatte kan utøve effektiv miljøterapi, noe som igjen kan være med på å redusere bruken av medikamenter. Høyere funksjonsnivå hos de eldre vil både kunne bidra til lavere medisinbruk og redusert behov for bemanning.