Kan arkitektur skape samarbeid?

I 2007 kjøpte Sparebankstiftelsen DNB to eiendommer, Øvre Slottsgate 3 og Tollbugata 30, tidligere Christiania Sparebank, forretningsgård og kontorer. Oppdragsgiver ønsket å bruke eiendommene til å skape et nytt tilbud for unge mennesker, et samlende miljø for ulike kunstnere. Tanken bak kjøpet var knyttet til Sparebankstiftelsens visjon om å gi bidrag til allmennyttige formål og ivareta visjonen om å utløse gode krefter. Med stiftelsens egne ord ønsket de et hus for skapende, aktive og ansvarsbevisste mennesker.

Stiftelsen gjennomførte et pilotprosjekt. Over 100 kultur- og samfunnsaktører ble spurt om å dele av sine erfaringer. Resultatet var enstemmig: Oslo mangler et kulturhus som baserer tilbudet sitt på det innholdet beboerne skaper. Visjonen om et hus der kulturelle uttrykk både kunne produseres og formidles, ble dermed en viktig verdi når de utlyste arkitektkonkurransen. Målgruppen for huset var aldersgruppen 15 – 30 år og Sparebankstiftelsen ønsket at etablerte arkitektkontorer inngikk i en tverrfaglig gruppe med Wildcardarkitekter, historikere, urbanister og kunstnere. Med referanse til Palais de Tokyo i Paris, ønsket stiftelsen arkitekter som kunne programmere de to bygårdene til et hus for produksjon og formidling, der ulike miljøer kunne møtes. Hovedfokuset lå på møteplasser som skulle sikre god flyt, slitesterke og fleksible rom til forestillinger og utstillinger, samt et uttrykk som appellerte til en yngre befolkning. I tillegg hadde de behov for 200 arbeidsplasser og et fleksibelt kontorhotell.

I 2011 utlyste Sparebankstiftelsen en åpen arkitektkonkurranse der de etterspurte en beskrivelse av en arbeidsprosess – helt uten tegninger. Det relativt nyetablerte arkitektkontoret Kima arkitekter slo seg sammen med Atelier Oslo, og vant konkurransen med sitt konsept for prosessen, «Think different».

Et vinnende argument var at arkitektene så bygningsmassens potensiale, men ville avdekke hvordan bygget kunne brukes - sammen med utøvende kunstnere. Det ble opprettet en kreativ ressursgruppe bestående av musikere, designere og dansere, og ved å lytte til deres innspill, ble et godt rammeverk etablert.

Arkitektene foreslo å forbedre sirkulasjonen gjennom de to bygningene med en ny trappeforbindelse. Bakgården kunne brukes til å lage en ny, innvendig vinterhage. Sammen med Martin Eia-Revheim fra Sparebankstiftelsen gikk de på skattejakt rundt i byggene for å avdekke hva som fantes av muligheter, og hvor det kunne gjøres små inngrep som ville ha stor effekt. Et viktig prinsipp for programmeringen var at fremgangsmåten skulle være organisk, og løsninger skulle falle naturlig på plass i samspill med ulike aktører.

Arealene måtte kunne tas i bruk uten å endre hovedstrukturen nevneverdig. Både bankbygget og forretningsgården hadde gjennomgått diverse ominnredninger over tid, og arkitektene vektla å rense vekk mye av dette for at de originale strukturene kunne tre frem. Ressursgruppas innspill ble tatt på alvor, og arkitektene brukte deres erfaringer til å gjøre endringer i programmet.

Arkitektene hadde erfaring med transformasjon av komplekse bygninger, og lyttet til Sparebankens ønsker. De trakk på tidligere erfaringer med akustikkingeniører for å utarbeide gode sceneløsninger, og så muligheter i at banklokalenes originale marmorsal, trappeløp, bankbokser og forstanderskapssal kunne transformeres til flerbruksrom. Første etasje ble programmert til åpne, familievennlige aktiviteter som kafé og restaurant, mens byggets øverste etasjer ble programmert til kontordrift.

Det ligger et stort potensial i gamle bygninger. Christiania Sparebank, i Øvre Slottsgate 3, ble bygget i årsskiftet 1899/1901, tegnet av arkitekt Henrik Nissen. Forretningsbygget i Tollbugata 30 ble tegnet av Ivar Cock. Begge bygningene var regulert til bevaring, noe som betød at ombygging eller modernisering kun ville være tillatt under den forutsetning at eksteriøret ble beholdt uendret. Byantikvaren stilte seg svært positiv til arkitektenes ideer om hvordan en kunne ta i bruk bebyggelsen til kulturhus, og mente at forslaget var et godt konsept for bruk og vern av de to bygningene. Det ble også påpekt at prosjektet var i tråd med rammene for Handlingsplan for Kvadraturen, så Byantikvaren ønsket bruksendringen velkommen.

Bygningen, som underveis i prosessen fikk navnet Sentralen, er delt mellom åpne publikumsarealer og interne arealer for daglig bruk og leietakere. Den delen av bygget som vender ut mot Tollbugata har arbeidsplasser og møterom, mens delen i Øvre Slottsgate er fylt med produksjonslokaler og fremvisningsrom. I byggets øvrige lokaler ble scenerom og utstillingslokaler plassert. På gateplan er det restaurant og kafé for å opprettholde aktivitet. Ønsket om å tilføre færrest mulig nye elementer ble viktig, og tilrettelegging for universell utforming ble blant annet løst ved å sette inn en ny heis som skulle supplere et nytt trappeløp.

Kontrasten mellom det upolerte og det elegante interiøret skaper en spennende atmosfære, og det nye, asymmetriske trappeløpet som binder de to bygningene sammen fremstår som en innbydende sti for besøkende å gjøre nye oppdagelser i bygget. I bakgården er kontrastfarger og belysning valgt for å gjøre bygget oversiktlig å bevege seg i. Nye materialer sammen med det komplette eldre interiøret, og fragmenter av endret historie, gir Sentralen et spesielt levende preg.

I byggets yttervegger var det bygget inn tett i tett med jernbaneskinner som skulle forhindre at datidens bankrøvere kunne grave seg inn. Jernkonstruksjonene er beholdt, og rekkverk, vann- og ventilasjonsanlegg er eksponert for å opprettholde et rått og upolert uttrykk, i stor kontrast med den gamle bankens marmorsaler. Nye konstruksjoner er utført i stål, betong, glass og sortbeiset finér.

Produksjon- og scenelokalene er utformet for å være gode å jobbe i, med høy grad av tekniske løsninger, med glassdører ut mot et overbygget atrium. Bygget har åtte saler til konserter, foredrag og scenekunst, alle mellom 26 og 550 m2 og med kapasitet opp til 800 personer. Av disse salene er marmorsalen, bankhvelvet og forstanderskapssalen fra det gamle bankbygget tatt i bruk. Av nybygde lokaler finnes 14 ulike møterom som er tilpasset workshops, seminarer, festivalkontor eller kurs. Arkitektene fant gode og arealeffektive løsninger, og fikk plass til over 300 kontorplasser. Rommene på Sentralen er fleksible og tilpasset sambruk, så innholdet kan endres etter behov.

Sentralen ønsket ikke å konkurrere med andre kulturhus i byen, de ønsket heller å være et supplement. I dag brukes Sentralen av en rekke grupper som på ulike måter er med på å løse samfunnsutfordringer. Kontorene i 5. og 6. etasje blir brukt av et stort og sammensatt innovasjonsmiljø, og er både et arbeidsfellesskap og inkubator for ideer og kunnskapsdeling. For kulturprodusenter har huset blitt et populært sted – både for musikkensembler, orkestre, festivaler, dansere og artister. I dag har 60 ulike aktører tilhold i byggets lokaler. Møterommene har blitt en etterspurt kurs- og debattarena for organisasjoner, bedrifter og etater. Siden åpning har Sentralen hatt over 2000 bookinger i sine lokaler, og 500 arrangementer for barn og unge. De arkitektoniske grepene legger til rette for sosiale relasjoner, og ulike miljøer kommer tett på hverandres aktivitet.

– Vi bruker lokalene til å jobbe med ungdom på tvers av sosiale og geografiske skillelinjer. Målet er å gi de unge et bedre liv, føle tilhørighet og ta ansvar for å gjøre sine omgivelser mer inkluderende og bærekraftige. Hvis man føler at man tilhører et sted så får man også en ansvarsfølelse.

Nassima Dzair, gründer

Med sitt visuelle, ujålete uttrykk appelerer Sentralen til alle aldersgrupper. Et mangfold av scene- og musikkarrangementer i de spennende lokalene har skapt kontinuerlig bruk av bygget, og er med på å utvide byens kulturtilbud. Også sosiale entreprenører som henvender seg til ungdom har slått rot i Sentralens lokaler. Flere av byggets interiørmessige grep oppleves som meningsfulle for beboerne i deres arbeidshverdag.

Bygg blir samfunnsnyttige gjennom god funksjonalitet, bygningskvalitet og riktig påvirkning. Arkitektene som undersøkte bygget konstaterte at det var ikke noe galt med bygårdene, de var solid bygget. Å rive, for så å bygge et helt nytt kulturhus, ville betydd sløsing med helt brukbare byggematerialer. Enkelte innvendige ombygginger ble likevel anbefalt, for å møte dagens krav til rømningsveier, ventilasjon og tilgjengelighet. Her har man fått til gode, universelt utformede forhold samtidig som de verneverdige kvalitetene ved bygget er ivaretatt. Grepene ble gjort i samarbeid med Byantikvaren.

Både forretningsgården og bankbygget var fylt med flerfoldige interiørlag fra ulike oppusningsrunder fra 70-tallet. Arkitektene brukte lang tid på å renske vekk alle nyere ombygginger slik at originalmaterialene kunne tre frem. Brukbart materiale som ble fjernet i denne prosessen er senere blitt gjenbrukt eller fått nye funksjoner i bygningens uttrykk og/eller utsmykking. På Sentralen har man fått til gode tekniske og universelt utformede løsninger samtidig som de verneverdige kvalitetene ved bygget er ivaretatt. Arkitektenes gjennomgående fokus på reparasjon, rehabilitering og gjenbruk av byggematerialer har gitt verdi til prosjektet.

Forutsetningen for transformasjonen var at bygget skulle bli fleksibelt og arealeffektivt. Den fysiske utformingen har gitt en høyere dekningsgrad enn tidligere. Fordelt på de 12.800 kvadratmeterne finnes et mangfold av gode møteplasser som kafé/ co-workingområde, møterom, uformelle lounger og samhandlingsarenaer. De fleksible arbeidslokalene på Sentralen gjør at det er enkelt å variere mellom individuelle arbeidsrom og åpne landskap. Høy tilpasningsgrad ligger i den arkitektoniske utformingen, her er det både tilrettelagt for sosiale møter og skjerming. Med 33 faste ansatte, har kultur- og innovasjonshusets utleie av egne lokaler vist seg å være lønnsomt, og muliggjort arbeidslokaler for nye kulturbedrifter og start-ups. Driftsinntektene for Sentralen var i 2017 på 40,7 millioner, en oppgang på hele 51 % målt mot året før. Arkitektenes gjennomgående fokus på reparasjon, rehabilitering og gjenbruk av byggematerialer har gitt økonomisk verdi til prosjektet.

Da Byantikvaren godtok bruksendring av de to gamle bygårdene i 2013, fikk dette også økonomiske ringvirkninger for området.

Arkitektenes gjennomgående fokus på reparasjon, rehabilitering og gjenbruk av byggematerialer vitner om sirkulær tenkning og økonomisk bærekraft. I et bredere perspektiv er Sentralen med på å gi nytt liv til Kvadraturen. Området manglet virkemidler som skulle tiltrekke seg folk, og selv om museer og spisesteder har tilført Kvadraturen byliv på dagtid, har lyssky aktiviteter og gateprostitusjon satt sitt preg på gatebildet på kveldstid. Plan- og Bygningsetatens handlingsplan for Kvadraturen har pekt på at aktivitetene på kveldstid ikke har vært mange nok. Dette har opprettholdt negative forestillinger om Kvadraturen og ført til at folk har holdt seg unna. I dag bidrar Sentralens funksjon både til nye arbeidsplasser, flere mennesker i gatene og et styrket kulturliv, noe som til sammen er positivt for byutviklingen.